thefailure

Er det bare meg som har inntrykket av at visse menn, kunne fint ha bodd i en grisebinge - så lenge det var en komputer med nettverk der? :S

Fått en del orden på nye leiligheten nu.

Har fått en del kjøkkenmaskiner og diverse av pappaen min

Stuen begynner å bli en stue. Turen til Ikea gjorde susen, alt nytt uten sofaen som bare fikk et nytt trekk.

Badet er det ikke så meget å gjøre med, annet enn en fiskebolle.

Hadde en rød kampfisk sist som ble noe rundt fem år. Dermed er han nye blå som passer fint til badet (sett i fra at steinene er rosa som matchet han andre.)

Søtt TV-bord som skal få en førti og noe tommers television når ferie- og skattepengene kommer. Enn så lenge, store og koselige TV'en fra gamle rommet mitt.  

Ellers er kjøkkenet helt greit, er i hvertfall nok med skapplass til alt jeg har.

 Vinduene er store, perfekte karmer til blomstepotter.

Soverommet gjenstår. Stor seng, stort skap og sminkebord skal inn i løpet av mai. Skal bli så bra det. Til slutt kommer en toseters møbel med bord i mellom, på utsiden.

Tirsdag var en opplevelses rik dag, i hvertfall i mine øyner. Vi dro til Holmestrand for en guidetur på museeumet, men fikk også omvisning der hvor aluminiumen behandles og. 20 tonn i 1000 graders ovner, valsing av store blokker som ble tynnere og tynnere, lengre og lengre. Med gule frakker, hjelmer og vernebriller trippet vi rundt langs det markerte feltet hvor det er lov å gå. Synd det ikke er lov med fotografering der!

Onsdagen skulle jeg overraske min mor. Det var hennes bursdag, så jeg satte fruen i bilen - intet anende om hvor vi skulle. Da vi tok av E18 til Heistad skjønte hun det. Hun skulle få massasje. Egentlig hadde jeg tenkt at vi skulle ut for å spise middag, men da var mor helt kake og jeg bestilte pizza i stedet. Fruen ble fornøyd med sin bursdag.

Torsdagen var siste dagen i formidlingsperioden, som gruppen og jeg har tilbragt på Midgard i Horten. Det var våres tur til å guide den gruppen som hadde vært på Slottsfjellet. Tre av fem var syke, dermed ble ikke guideturen like bra som vi hadde jobbet med, men de delene vi guidet ble ganske så greit. Ellers var det så å kjøre ned til Skien for å tilbringe litt over åtte timer på jobb.

Fredagen, som i grunn er i dag - fri. Vel 24 timer blir en fridag, skal nu da på jobb nu ved midnatt. Uansett, hadde da planer om å sove til langt ut på dagen men slik ble det ikke. Allerede i ellevetiden var jeg oppe! Har nu prøvd å sove litt til, men nu har jeg gitt opp. Blir en lang natt, men hvor mye bedre blir det ikke å komme hjem i morgen tidlig da? Søvn eller ei, fikk tatt en kopp kaffe med Ida på Tullis i eftermiddag.

På tre dager brukte jeg rundt tredve liter med bensin! Det går så sykt med penger til bensin, uansett prisen - så mye som jeg kjører. Neste uke blir det intet mindre bruk, selv om ikke det er skole - skal man da jobbe og da blir det en del timer bak rattet! Jeg må også informere om at dette blir min 20. helg på rad, på jobb! Flink ey? (:

I dag skulle jeg opp for å se på hesten Linn Hege hadde fått seg, men så fikk hun ideen om at vi kunne ta en tur ut og! Dermed fikk jeg låne Sweipe. Mankehøyden er omtrent som min høyde, sikkert rundt 1.70 eller noe, og opp på tå må man hvis man skal få hodelaget over ørene hans. Så stor var han, i hvertfall for ei som ikke har håndtert en hest på to-tre år. Uansett gikk turen strålende. Han var rolig og snill, og det var i grunn også Borken - Linn Heges hest. Det var kjempetrivelig å komme seg ut og opp på hesteryggen, selv om jeg red uten bommer. Er såpass lenge siden at jeg har sittet i noen sal, at jeg ikke merket forskjell (: Da er det bare å få dratt med seg vintersko, hjelm og hanske jeg har hjemme i Skien, så er jeg klar for neste tur ut!

Etter å ha jobbet atten helger på rad, sa jeg faktisk nei til de ledige vaktene. Men når jeg fikk spørsmål om min favorittvakt i morgen tidlig, kunne jeg ikke dy meg. Ikke minst, fortsatt fri søndagen og tidlig ferdig lørdag - kan jeg faktisk komme meg ut og få i meg litt øl!

Dermed tilbringer jeg og Kjell hele helgen i Skien. Ut på byen natt til søndag, og jeg runder av helgen med en tur på Tullis med Line Marie som jeg ikke har sett på en halv evighet. Jeg gleder meg masse.

Heller ikke verst at  jeg har fri i dag. Snart vekke Kjell, pakke og kjøre nedover (:

Med litt vonde ben og irritasjon grunnet lite søvn, sitter jeg nu her - for overtrøtt til å legge meg. Jobbet natten, dro hjem å sov noen timer og tilbake på jobb. 15,5 timer på et døgn er ikke bare-bare når man i tillegg har full uke! Men tenke seg til, i morgen har jeg faktisk fri. Da skal jeg alt annet enn stresse, for neste uke innholder kun en fridag.

Hvis noen leier ut i Grenland så hyl ut! Eneste minuset fra våres side er at vi har fem katter på slepet =)

På lørdag hadde vi på Esso julebord. Vi brukte dagen i en lavo ved Siljan Skisenter. Når bakkene var stengt og alle andre hadde dratt hjem, var det på tide med en akekonkuransse. Tre løpeturer opp bakken og akebrett nedover en gang var mer enn nok. Tok bildet nu, tre dager etter - og det er fortsatt lilla! Tror ikke jeg skal ut i snøen på en god stund fremover.
Men det var en kjempe koselig dag med godt lag, litt øl, kulde og grilling.

Ferdig med å strikke hetten som også har et skjerf i enden. Hvordan den er strikket kan leses mer om i besvarelsen min; http://khmaria.wordpress.com/tekstil/strikk/

Et ord trolig ikke så alt for mange har hørt om før, noe jeg ikke hadde den gang heller.

Trokotillomani er et begrep som beskriver en tvangslidelse/psykisk lidelse hvor en river ut hår. Det vanligste er vist hode, bryn og vipper - så vidt jeg har lest. Noen river ut en, to eller flere av disse. Det har vært en diagnose i femten år og vært et fenoment kjent i muligens over hundre år.

Hårnapping er nok en vanligere tilstand enn du tror. Vi har ingen sikre tall, men vi regner med at det er mellom 5 og 10 millioner mennesker som lider avtrikotillomani i USA alene. En studie blant studenter i USA viste at ca 2%, eller 1 av 50, kan sies å ha diagnosen. Tilstanden forekommer litt oftere blant kvinner, og en annen studie opererer med en utbredelse i USA på 1,5% hos menn og 3,5% hos kvinner (for èn eller flere ganger gjennom livet å ha hatt sykdommen). Den gjennomsnittelige hårnapperen er 12 år når hun begynner, men alder ned til ett år og opp til 70 år er også registrert. Norske tall finnes ikke. - nhi.no

Det anslåes at 30-40 000 nordmenn har nemlig trikotillomani, i sinnetshelse sin artikkel. Det står også: Trikotillomani hører inn under det vi kaller impulsforstyrrelser, og minner også om tvangshandlinger (for eksempel tvangsmessig håndvasking) og selvskading, sier psykolog Truls Ryum, stipendiat ved Psykologisk Institutt, NTNU, hvor han forsker på virksomme terapifaktorer i psykoterapi. Man antar at 9 av 10 som rammes er kvinner. Sykdommen debuterer ofte i tenårene, noen ganger før den tid også. Mange fortsetter å plukke av seg hår gjennom hele livet. - Så jeg har sittet å lest diverse artikler og forumer. For eksempel om en kvinne som hadde lidd i 25 år før hun av egen kapasitet klarte å vinne. Selv - gikk jeg gjennom slutten av barneskolen, ungdomsskolen og vidregående - altså mer eller mindre åtte år.

Dem som rammes lider ofte i stillhet, bruker parykker, hodeplagg og sminke for å dekke tapet over. I tillegg til trikotillomani har mange tilbundede lidelser, angst, depresjon, selvskading, tvangstanker m.m.

Poenget med dette, er at jeg selv kan si litt om hvordan det er å leve med lidelsen. Det startet allerede i tiårsalderen, hvor jeg en dag så i speilet - der var det et mellomrom med luft, blandt vippene. Det var ikke lenge før både dem og bryn var borte. Det var først de siste par årene på barneskolen at sminke kom inn i bildet. Ingen andre barn hadde da begynt å sminke seg, så det gjorde det ikke mindre synlig av den grunn.

Det er alt annet enn lett - å si rett ut: "Jeg lider av trikotillomani, som er.." Dem som ikke har vært nær nok lidelsen, forstår det ikke. Og for all del, jeg forstår dem godt. Jeg heller kan ikke si at jeg vet hvordan det er å ha diverse andre psykiske lidelser og kan relatere meg med dem. Men, det mennesker rundt oss kan - er å støtte, tro og hjelpe til så godt de kan. Selv med de beste av venner, familie, fagfolk og/eller medikamenter, er den største jobben din. Det krever tid, tålmodighet, disiplin.. Bare ikke gi opp, uansett hva ditt mål er. 

Gjennom alle år ble jeg spurt om hva som hadde skjedd, og jeg hadde aldri noen gode svar. Etterhvert sa jeg det nesten som det var, men det var flaut. Det har ikke gått mer enn et par år siden jeg klarte å slutte. Det var en sommer, hvor ei venninne av meg, Maren - skulle passet huset til sin mor en sommer. Dermed bodde jeg også der omtrent et par måneder. Det forandret rutiner og tilholdsted. Dermed slo jeg vekk den faste rutinen jeg ellers hadde hatt forran speilet. Jeg var kjempestolt når jeg hadde vipper på millimeter  og tok ofte på mascara før de egentlig var lange nok til det. Men jeg løp ut og sa; se her - og blunket som en gal. Mamma var kjempestolt og det var jeg og. At jeg er brunette er jeg veldig glad for. Hår og øyner som markerer passelig. Dermed kunne jeg bruke en litt mørk øyebrynsblyant for å tegne over. På den måten er det ikke så godt synlig at brynene var korte og på bedringens vei.

Riktig nok var ikke det alene mitt problem. Gjennom ungdomsskolen var selvskadig en stor utfordring. Det tok noe av det første året på vidregående før det som vane tok slutt. Etter den tid er det også noe som kan gi tilbakeslag, og det har det vært. Dermed kommer jeg til det som virkelig snudde meg, med høyre selvsikkerhet og ga meg håp. Tredje året på vidregående, riktig nok et hard fysisk år, men mitt aller beste i løpet av disse tjue jeg har vært på denne jord. Dobbelsidige lungebetennelser, fire halsbetennelser, og kyssesyken - en etter en, samtidlig med sistnevnte. Det gikk et par måneder og tredve kilo var forsvunnet. Selv merket jeg ingen ting gjennom perioden, plutselig en dag var det en ny Maria i speilet. Jeg hadde ikke fått i meg mye mat gjennom alt dette og var egentlig sikker på at jeg kom til å fyke opp igjen, etter at jeg ble frisk. Til min store overraskelse og glede, holdt det seg. Ikke misforstå meg, det er slettes ingen sunn måte og det gir ikke det beste resultatet. Men jeg kunne ikke noe for det - og det forandret meg totalt. Dermed nærmet jeg meg nitten - tredve kilo lettere, vipper, bryn og bleknende arr.

Men tilbake til hovedpoenget med innlegget. Det er ikke noe man kommer over på en dag. Som en tvangslidelse, gjør man slikt uten at hode er med. I ett minutt sitter du å kikker på tv, hvor de neste fem flyr forbi før du innser at du sitter å napper. I ett minutt kikker du i speilet, hvor de neste fem flyr forbi før du innser at du står å napper. 

Trikotillomani er en lidelse som har flere behandlingsmetoder. Alt fra terapi, nettsider, medikamenter - til det å overkomme det av egen vilje og støtte fra familie/venner. Vær selvbevist, pågående og bestemt. Har aldri vært i nærheten av mennesker som har gjennomgått dette eller lignende, men som alle disse nettsidene sier; du er ikke alene. Ikke minst er det noe som kan overvinnes!

Informasjon:

http://nhi.no/sykdommer/hud/har-og-hodebunn/trikotillomani-13787.html

http://www.sinnetshelse.no/artikler/trikotillomani.htm 

Hjelp:

http://www.stoppulling.com/PsycTech/Program/StopPulling/Public/HomePage.aspx

http://www.triko.dk 

Din fastlege eller helsestasjon er behjelpelig eller kan vidresende deg til de korrekte menneskene